Boen Gård – Luksus med lyddemper

Gjestene kommer med privatfly, yacht og supersportsbil – eller med Color Line. Men det de alle søker, er stillheten – og en 200 år gammel blodbøk som duver i elvekanten.

Vi snakker selvsagt om Boen Gård i Tveit utenfor Kristiansand, der laksefisket i Tovdalselva er dokumentert helt tilbake til tidlig 1500-tall – den gang som kongens eiendom. Hegermann-familien eide gården i generasjoner, engelske lorder leide fiskeelva tidlig på 1900-tallet, og i 1924 tok herrene Radcliffe og Wilson hele 1352 laks på to måneder.

Dagens hovedbygning ble reist som lyststed tidlig på 1800-tallet og eies fremdeles av etterkommerne etter skipsmegler og trelasthandler Johan G. Olsen, som kjøpte gården i 1939.

Åpnet opp

Fra 2012 ble det mulig for å leie Boen Gård for private selskaper og arrangementer. Selve restauranten – med utspring i kristiansandsrestauranten Måltid – flyttet inn 1. januar 2016. Hotelldriften ble innfaset fire år etter.

Sist SMAKmagasinet besøkte gården, i 2019, snakket vi med Dagfinn Galdal om kelnerkunst i historiske omgivelser. Siden har det skjedd et og annet: Restauranten er anbefalt i Guide Michelin, og i oktober i fjor fikk hotellet sin første Michelin-nøkkel.

Nøkkelen til kontinentet

– Det er destinasjonen som får utmerkelsen, ikke kjøkkenet eller noen enkeltavdeling. Det er totalopplevelsen som bedømmes, fra du kommer inn til du drar igjen, sier maître d'hôtel og sommelier Galdal, som har vært med på hele reisen – tolv år på gården, 29 år i bransjen. – For vår del er det en bekreftelse på at vi er på riktig vei.

Effekten merkes tydeligst internasjonalt. I tillegg til Michelin er gården oppført i den østerrikske guiden Falstaff.
– For Tyskland, Østerrike og Sveits – og til dels Nederland og Belgia – gir god omtale i Falstaff en ekstra trygghet når du skal ut og reise.

Og gjestene kommer, gjerne med Color Line eller Fjord Line, en natt eller to før de kjører videre inn i Norge. Boen Gård er en destinasjon i seg selv, og samtidig en base for nye opplevelser.
– Du kommer ikke til Kristiansand for å besøke Boen Gård. Men du kommer til Boen Gård for å besøke Kristiansand, understreker en fornøyd Galdal.

Luksus uten lyd

Et trendord han ofte griper til i samtalen, er «quiet luxury» – stille luksus.
– De siste fem til sju årene har vi sett «quiet luxury» i klær, klokker og smykker. Nå kommer det samme begrepet inn i hotell og restaurant. Gjestene vil spise i ro og fred og snakke lavmælt. Måltidet skal være en del av opplevelsen, ikke bare en del av restauranten.

Samtidig, påpeker han, har også ultraluksussegmentet med private yachter og privatfly inntatt Norge – Sørlandet inkludert. Noen motsetning er det ikke; det er nettopp roen også disse gjestene kjøper.
– Mange arrangører som sender gjester til oss, kommer med smørbrødlister over ønskede aktiviteter. Men når gjestene selv kommer, vil de heller stresse ned. Det blir mer turer og senkede skuldre – med Boen som en grønn lunge du trives i.

Palermo møter Sørlandet

I vinter overtok Gabriele Natali kjøkkenet – italiener fra Palermo med fartstid fra stjernerestauranter og Grand Hotel Victoria ved Comosjøen. Med seg har han sin høyre hånd, dessertkokk Lucia Wu.
– Han har et skikkelig friskt uttrykk på tallerkenen. Mer ceviche, mindre syltet og fermentert, mener Galdal, og trekker frem en rett fra dagens meny: tagliolini med kuskjell og rød gaukesyre fra egen hage. – Du får det sørlandske uttrykket med de italienske pastakombinasjonene. Villaks fra vår egen elv, squash fra egen hage.

«Flabbergastet» over gulrøttene

Gjester som er vant til å spise godt mange steder i verden, blir stadig overrasket over det norske kjøkkenet, melder Galdal.
– De vet allerede at vi har gode kokker. Men de er «flabbergastet» over at det finnes så gode råvarer i Norge – norske gulrøtter, norsk kål, norske poteter, norsk lam. Og det er ikke bare hos oss på Boen Gård at de får denne opplevelsen; dette er folk som har spist på gode restauranter over hele landet.

Derfor mener Galdal at vi må bli enda mer bevisste på det vi har og kan levere her til lands.
– Det oste-Norge har gjort de siste årene – hvorfor skal ikke skinke-Norge gjøre det samme? Får du ordentlig bra mangalitsa-skinke fra en gård oppe på Dovre, vil den – internasjonalt sett – ha en helt unik smak. Småbøndene og entusiastene i Norge burde løftes frem mot eksklusive hoteller og restauranter i inn- og utland. Ja, da koster det noen hundre euro kiloen – men betalingsviljen finnes. Du må bare skape et navn.

Selv har Boen Gård for lengst skapt sitt.
– Vi er ikke bedre enn andre, men vi er annerledes. Og det å være annerledes er en styrke i seg selv. Når du sitter bak engelske skyvevinduer med håndblåste glass og ser ut på grønnsakshagen, er det vanskelig å ikke trives.