Konge på brygga

Da Iman Madani kjøpte seg inn på Sjøbua i Lillesand, fikk han høre at ingen utesteder klarer å treffe alle gjestekategorier. – Tull, tenkte Iman.

Nede ved bryggekanten i Lillesand ligger Sjøbua, med en logo grunnleggeren Lars Christian Sundtorp i sin tid tegnet selv bak baren en stille kveld. Der er det Iman Madani som er vert – for det meste og de fleste.

Fra Lofoten til Sørlandet

Madani kom til Norge med familien som 16-åring og fikk sin første jobb i Lofoten. Der ble han, med egne ord, helt forelsket i bransjen – stresset, tempoet, høysesongen. Flere år senere tok han med seg fascinasjonen til sørlandsidyllen Lillesand, og i 2010 ble han daglig leder på Sjøbua. Etter hvert kjøpte han seg inn i driftsselskapet.

Den gangen var han byens yngste eier innen restaurant og bar. Faget lærte han hos Roger på nabostedet Beddingen – læremesteren som siden ble kompanjongen hans. Etter at Roger gikk bort, er det Madani som har drevet servering lengst av alle i byen.
– Da jeg kjøpte, sa Roger til meg: «Iman, et utested kan ikke treffe alle slags folk på en gang.» Jeg svarte: «Jo, det kan vi!» Det tok ti år før han innrømmet at jeg hadde fått det til. Her har vi pensjonister, ungdommer, barnefamilier – alt av gjester på ett og samme sted, sier Madani.

Aldri kjip med porsjonene

Menyen spenner – grovt sett – fra burger og biff til sjømat, med ørretfilet i teriyakisaus og en fiskerett med tre slags fisk: sei, ørret og lange. Og kassasystemet taler sitt tydelige språk: burgeren troner øverst, fulgt av fish and chips, med rekesmørbrødet på tredjeplass.

Én ting er han kompromissløs på, en arv fra læretiden hos Roger:
– Når folk spiser hos meg, skal de bli mette. Vi har aldri vært kjipe med porsjonene. Det er derfor vi selger lite dessert her, smiler Madani.

Ti på ti

Sjøbua holder åpent året rundt, sju dager i uka. Bare nyttårsaften kveld er. Dørene åpner klokka ti om morgenen. Da har kaffegjengen, som kommer seks dager i uka, som regel stått utenfor siden ti på ti.
– De løser mange av verdensproblemene når de sitter her, forklarer Madani.

Stamgjesten Johan kommer to ganger om dagen – først kaffe og vann, siden øl – og får bestillingen på bordet uten at noen trenger å spørre. Onsdagsgjengen, et titalls kompiser av sjefen, har til og med sitt eget julebord her «i bua».

VM i teltet

Sjøbua er byens eneste fotballpub, og både United- og Liverpool-supporterne i Lillesand kommer til Madani for å forhandle frem tilbud på mat og drikke. United-gutten – fem–seks Manchester-turer i året – tøyser med at lagene får hver sin ølpris. Under sommerens fotball-VM satte han opp telt helt opp mot gågata og storskjerm i parken til Norges kamper: rundt 270 sitteplasser på fremsiden, og plass til ytterligere 250–300 i teltet. Lillesands-Posten meldte om tusen billetter til kvartfinalekvelden alene. I pausene ble det standup – en onsdag fyltes teltet to ganger med 300 gjester på fire og en halv time.

Moroa var ikke risikofri. 70 prosent av årsomsetningen kom i løpet av seks–åtte sommeruker, og lønnskostnadene i juli – 1,4 millioner kroner – tilsvarer en hel månedsomsetning i oktober.
– Hadde det blitt dårlig vær, hadde vi tapt millioner. Men alt klaffet, sier han.

Godt naboskap

Konkurrentene langs bryggekanten omtaler han helst som kolleger. Spisestedene låner brus og frityrolje av hverandre når lageret går tomt, og har i et drøyt tiår arrangert Tour de Vin siste helg i januar og Tour de Øl i november – med rundt 400 gjester på vandring mellom spisestedene.
– Her kan vi sitte og ta en øl sammen. God tone, sier Madani.

Og hvem heiet verten på da Norge møtte England i kvartfinalen?
– Norge. Det kan jeg love deg.