Innlandets matløfte: Mer Innlandet på bordet

En firedel av norsk matproduksjon skjer i Innlandet. Nå har 29 av fylkets 46 ordførere signert et løfte om at mer av den maten skal havne i egne barnehager, kantiner og sykehjem. Veien dit går gjennom offentlige innkjøp, bestillerkompetanse, stolthet, samarbeid om mat, mindre matsvinn – og et matgledekorps som nekter å dø.

Barnehager, skolekjøkken og sykehjem i Innlandet har lenge hentet mye av maten sin langveisfra, selv om råvarene vokser rett utenfor vinduet. Det vil partnerskapet bak Matfylket Innlandet gjøre noe med. Innlandet fylkeskommune, Innovasjon Norge og Statsforvalteren står bak satsingen sammen med næringsaktørene, som har organisert seg i samvirket Mat & drikke fra Innlandet SA.
– Vi produserer 25 prosent av maten i Norge. Da vil vi gjerne ha en større andel av den på bordet i Innlandet, sier Turid Windjusveen Olsen, seniorrådgiver i seksjon jord og mat hos Statsforvalteren.

Side to er kommunens egen

Verktøyet Statsforvalteren bruker i samarbeidet med kommunene heter Innlandets matløfte, inspirert av Trøndersk matmanifest. Den som signerer, oppfordres til å kjøpe mer norsk og lokal mat, servere lokalt på arrangementer, bruke råvarer i sesong og styrke omdømmet til alle yrkene i verdikjeden. Ordførerne setter navnet sitt på side én. Side to skriver kommunen selv.
– Vi ville ikke ha noe grønnvaskingsprosjekt. I forkant av signeringen har vi et tverrfaglig møte med kommunen for å peke ut retninger kommunen selv ønsker å ta tak i. Rundt bordet kan det sitte alt fra landbrukssjef, næringssjef og kommunelege til lærer i mat og helse, barnehage, kjøkkenleder, kantineleder og helse og omsorg. Kommunen peker selv ut sine tiltak, og så samarbeider vi videre etter signeringen. Vi ser mange gode tiltak som kommunene allerede er i gang med, sier Olsen.

Etter halvannet år har 29 av 46 kommuner signert, ifølge Olsen. Statsforvalteren og fylkeskommunen har selv skrevet under, og målet er at alle kommunene er med innen 2027.

Pris mot kvalitet

– Når offentlige budsjetter skal lages, går pris ofte foran kvalitet – og anskaffelsesreglene lar ingen kreve «lokalt». Da ryker vel lokalmaten ut?

Delvis riktig, mener Olsen, og delvis feil.
– Det går ofte på bevissthet og handlerutiner. Rotgrønnsaker, poteter og salat er absolutt konkurransedyktige hvis man kjøper norsk, og på kjøtt er vi ganske så selvforsynte. Her går det også litt på kreativitet – det å rett og slett bruke andre deler av dyret enn de dyreste stykningsdelene.

Korpset som ble igjen

Matløftet bygger på erfaringer fra Matgledekorpset, som startet som landets første pilotkorps høsten 2018 på oppdrag fra Landbruks- og matdepartementet. Kokker som Charlotte Mohn Gaustad, Hans Brimi og Hai Hang reiste rundt på sykehjem i Innlandet sammen med hotelldirektør Mona Smestad fra Scandic Lillehammer. Flere fylker fikk etter hvert eget korps, men Innlandet er ifølge Olsen stedet som har beholdt sitt.

Korpset er fortsatt i bruk. I 2026 var Mohn Gaustad med til Rendalen, som signerte matløftet 8. juli samme år. Målet var ifølge Olsen å inspirere de ansatte på kjøkken, i helse og i hjemmetjenesten til enkle lunsj- og frokostretter og bruk av rester, som en del av oppfølgingen av Innlandets matløfte.

Resultater i kroner og kilo

Valdresregionen har i en ny anbudsrunde på mat vist til matløftet, forteller Olsen. Reglene for offentlige anskaffelser setter grenser for hvilke krav en kommune kan stille til opprinnelse, så kommunene har i stedet bedt leverandørene synliggjøre norsk og regional mat i større grad, slik at den blir enklere å handle – både med tanke på klimakrav og på matsikkerhet og beredskap. Og i Hamar har institusjonene ifølge Olsen nå kuttet matsvinnet med 50 prosent. Da KS oppsummerte prosjektet i 2024, lå tallet på 44 prosent, med egne matverter på avdelingene og mer nøyaktige bestillinger som noen av grepene.

Flomlys på kjøkkenfolka

– Hvem synes du fortjener mer oppmerksomhet i Matfylket Innlandet?
– Kjøkkenfolk ute i kommunene. De gjør en enestående jobb innenfor mat- og måltidsglede og fortjener mer flomlys på arbeidet de gjør. Ønsket mitt er at kommunene får en større bevissthet rundt mat- og måltidsglede for alle sine innbyggere, og spesielt for de måltidene de selv har ansvaret for.