Is it Pimm’s o’clock yet?

Det hele begynte i 1840-årenes London. Det var den gang den engelske hovedstaden fungerte som det bankende hjertet i et stadig utvidende imperium. Midt i midten av hjertet, i selveste City of London, var det at James Pimm drev sitt berømte etablissement.

Kongelig besøk på Pimms østersbar

James Pimm, som var sønn av leilendingsbønder fra Kent – og som hadde studert teologi i Edinburgh – hadde flyttet til London tidlig i 20-årene. Som forretningsmann startet han med kjøp og salg av skalldyr, før han i 1823 entret serveringsbransjen gjennom å bli eier av nevnte etablissement – nemlig en østersbar.

Helsefokuset på 1800-tallet var vel så stort som i våre dager. Den gang var det ting som frisk sjøluft, og like forfriskende sjøbad, som var på moten, og som man mente hadde kurativ effekt. Kurativt var også tonic – av greske tonikos, som betyr «styrkende vann».

Selv om tonic strengt tatt betyr kullsyreholdig vann med kinin, har nok tonic i vår historiske London-sammenheng en litt videre definisjon. Herr Pimm ønsket nemlig å lette fordøyelsen for sine østersspisende gjester; og for å gjøre det, blandet han sammen sin helt egen tonic. Pimm baserte sitt flytende skaperverk på gin, som han blandet sammen med en hemmelig miks av urter og annen drikke.

Servert i velvoksne mugger med hank

Nå var det kanskje ikke kun helseperspektivet som drev godeste Pimm; han oppdaget nemlig at gjestene satt lenger – og spiste mer – hvis de ledsaget måltidet med en drikk de kunne nyte, og ikke bare shotte. Pimm’s nye drikk var også relativt alkoholsvak – kun 25 prosent – som gjorde at gjestene kunne drikke mer, uten dermed å ødelegge morgendagen. Pimm’s No. 1 Cup, som drikken ble kjent som, ble da også servert i velvoksne mugger med hank! Og derav navnet.

I løpet av ti år hadde James Pimm utvidet sitt østersforetagende til en kjede av fem restauranter. Pimm’s tonic ble stadig mer populær, og i 1851 startet han storskala produksjon, for å kunne selge til alle serveringsstedene i London som nå etterspurte drikken. Sortimentet ble også utvidet over tid, med Pimm’s No. 2 og 3.

I 1865 solgte James Pimm sine forretninger til Frederick Sawyer, som igjen solgte til Londons fremtidige borgermester Horatio Davies. Med nye eiere økte Pimm’s nedslagsfelt til hele imperiet.

Fortsatt populært

Apropos utvidelse: I løpet av 1900-tallet kom man helt opp til Pimm’s No. 6. 2 til 6 ble imidlertid faset ut i løpet av 1980-tallet. I dag finnes kun No. 1, i tillegg til Blackberry & Elderflower og Winter Cup.

Pimm’s er fremdeles populær i mange engelskspråklige land, og særlig amerikanske Louisiana har tatt den til sitt hjerte. Men drikken er først og fremst et britisk fenomen, og er et selvsagt innslag på Wimbledon, på polomatcher, ved Henley Royal Regatta, og ved enhver hagefest med respekt for seg selv.

Pimm’s muligheter er nærmest grenseløse. En opplagt variant er Pimm’s Original, som – i hvert fall visuelt – fremstår som sunnheten selv. Originalen handler om et glass fylt med 50 ml Pimm’s No.1 og 150 ml limonade, masse mint, appelsiner og jordbær, og garnert med agurk. Pluss litt is.

En annen morsom variant er Pimm’s Toffee Apple. Her har du eplejuice med fruktkjøtt, litt fersk sitronsaft, og litt fløtekaramell i en tekopp, sammen med Pimm’s Blackberry & Elderflower. Garneres med epleskiver. Men husk: Ingrediensene skal blandes og varmes opp før Pimm’s helles i.

Les om flere spennende drikker du ikke visste at du måtte ha:

• Becherovka – medisinen du ikke trenger å være syk for å bruke
• Chartreuse: Eliksiren for et langt liv
• Bénédictine D.O.M. – en gudedrikk med trøkk

–––––

Hold deg oppdatert! Klikk her for å få nyhetsbrev fra SMAKmagasinet.