Nye grønnsaker: Arven etter botanikere og prestefruer

Når nye varer erobrer det norske markedet, har produktutviklerne gått i fotsporene til andre før dem. En av de virkelige store pionerene innen praktisk hagebruk i Norge, var lege og botaniker Frederik Christian Schübeler (1815-1892). Hans innsats på 1860-tallet ble grunnlaget for nyttevekstene.

Gule beter og brokkolini. Soyabønner og søtpotet. Kunde og kokk etterspør stadig nye og innovative grønnsaker, og en stortingsmelding fra 2019 fastslår at nyutvikling innen grøntsektoren er nødvendig, siden nordmenn spiser stadig mer av det grønne enn tidligere.

Mat forskes fram

Det spennende matmangfoldet på matfatet har ikke havnet i butikkhyllene eller på tallerkenen som følge av tilfeldigheter. Snarere tvert i mot: Går du en tur i en av landets seks botaniske hager, kan man være sikker på at de som har jobbet der, på en eller annen måte har bidratt til å utvikle norsk landbruk. Botaniker Schübeler i Botanisk hage på Tøyen i Oslo var ikke alene på laget. Med seg hadde han prestefruer, leger og lærere over hele Norge. La oss starte med begynnelsen på den profesjonelle utviklingen av det norske landbruket; de botaniske hagene.

Fra sjøslag til vitenskap

Tidlig på 1800-tallet var det hungersnød i Norge. I Europa raste Napoleonskrigene. Danmark-Norge tok side med Frankrike – og tapte, mens Sverige stod på vinnersiden med England. I årene 1807 og 1808 ble Norge stående midt i en britisk blokade og uten kornforsyninger fra Europa. Det var uår og avlinger ble ødelagt. Situasjonen var prekær. 2,2 prosent av den norske befolkningen døde i 1807. Da Norge fikk status som egen nasjon i 1814, riktignok i union med Sverige og overlevert krigsbytte etter Napoleonskrigene, hadde danskekongen allerede tatt grep – og etablert en botanisk hage. Sultedød ble en av årsakene til opprettelsen av Botanisk hage på Tøyen i 1813-14, en del av det kongelige Frederiks universitet, dagens Universitetet i Oslo.

Vitenskapelig samling planter

En botanisk hage har alltid vært et sted for mer enn å lukte på blomstene. Først og fremst skal det dyrkes en vitenskapelig samling planter, som forklarer slektskap mellom artene etter Linnés system for botanikk. Men Botanisk hage på Tøyen fikk også andre viktige samfunnsoppgaver. Den viktigste var å stille sulten. Landet måtte sikre matforsyningene, det hadde hungersnøden årene før vist. Dessuten skulle botanikken sikre medisinplanter for den unge nasjonen. Legestudentene brukte hagen for å lære om medisinplantene til langt utpå andre halvdel av 1800-tallet.

Fra medisinplanter til nytteplanter

I Botanisk hage i Oslo ble store bokverk som Norges flora til. Her ble det drevet frøsamling og etablert frøkataloger. Botaniker Schübeler hadde meget fore. Han satte i gang et vilt antall forsøksdyrkninger og lot seg ikke stanse av at andre heller ville forske på de mer vitenskapelige sidene ved botanikken.

Schübeler ville undersøke hva som kunne gro og vokse i dette grisgrendte landet. Han opparbeidet seg et stort nettverk av folk over hele landet som skulle så frø og dyrke fram plantene, slik at de sammen kunne kartlegge hva som kunne vokse hvor i landet.

Prestefruer, leger, lærere og gårdbrukere, også i Nord-Norge, ble mer eller mindre frivillig med på forsøkene og kunne motta opp til hundrevis med frø. Slik kartla Schübeler klimasoner i landet. Hageentusiaster finner slike klimasoner på frøpakker den dag i dag. Det er mye å takke Schübeler for.

Deltok i samfunnsoppdraget

En av de som var med som Schübelers planteforsøk, var prestefrue Louise Holm i Tysfjord i Nordland. Liv Borgen, professor emerita og forfatter av den store historieboken om Botanisk hage i Oslo, skriver at Fru Holm fikk over 100 frø av hver sort. Nitidig logget den pliktoppfyllende forsøksdyrkeren hvilke varianter som spiret først, hvordan plantene utviklet seg. Den gode Schübeler vendte det døve øret til når Fru Holm antydet at det ble i overkant mye arbeid.

Også innovasjon – Bli kvitt ugress

Siden Schübelers aktive dager i Botanisk hage på Tøyen, overtok andre aktører. Samfunnsoppdraget kunne endre seg med personene og politikken, og etter Schübelers bortgang i 1892, var det Emil Korsmos (1863-1953) tur. Han var opptatt av det motsatte av nytteplantene – nemlig ugresset. Han regnet på kostnaden av ugress i norsk landbruk. Deretter erklærte han krig mot ugress. Han brukte botanikk-kunnskapen for å finne ut hvordan ugressplantene spredte seg, over og under jorda. Tegner Knut Torkildsen Quelprud tegnet ugressplansjer og bidrog til folkeopplysning og nyttevekst ved århundreskiftet.

Nye grønnsaker med kål fra Asia

Dagens serveringsverden suger til seg inspirasjon. Med pizza og pasta på 1970-tallet kom hvitløken for alvor til norske hushold. Nå ser man en lignende utvikling for chilien, der thai, indisk og kreolsk er hotte inspirasjonskilder. Det som engang var smått eksotisk, har blitt allment.

Ny og bedre

Det beste eksempelet akkurat nå, er kanskje brokkolini. Dette er en krysning mellom brokkoli og den asiatiske grønnsaken Gai Lan. Brokkolini har mer vitamin C enn brokkoli, er mindre trevlete og søtere. De første avlingene ble dyrket på Jæren og i Lier. Slikt vil gamle Norge ha i en tid der statens kostholdsråd sier «fem om dagen», mens bare 14 prosent klarer å gjennomføre det. For å lage nye grønnsaker, trenger man arven etter Schübeler og Korsmo, men også kunnskap om genetikk, klima og miljø. Resultatene finnes i grønnsakshylla.