Vårt globale matfat

At potetene våre egentlig er søramerikanere, vet de fleste. Men at tomatene på den italienske pizzaen kommer fra samme verdensdel, ligger kanskje lenger bak i bevisstheten. Maten vi spiser kommer litt fra overalt, og det er ganske fint å tenke på i en ellers urolig verden.

Litt mer potetsnakk først. Potetplanten har en mange-tusenårig historie i Sør-Amerika, der villpoteten fremdeles vokser i Chile og i de peruanske Andesfjellene. Faktisk var den så viktig for urbefolkningsgrupper at den fikk sin egen gudestatus.

Til Norge skal poteten ha kommet så sent som på 1750-tallet. Stedet skal ha vært Hove gård på Tromøy utenfor Arendal. Det er i hvert fall her som Nils Aalholm skrev at det var «observeret Potatoes at opkomme». Da hadde potetene blitt dyrket på Kanariøyene i snaut 200 år allerede.

Også papaya og kakao

Vi har Sør-Amerika å takke for mange matvarer som vi i hverdagen tar litt for gitt. Både ananas, papaya og kakao stammer fra verdensdelens mer tropiske strøk, mens vi altså har Andes å takke for både poteter og tomater.

Hvis vi beveger oss nordover på samme kontinent, finner vi opphav til både solsikker, blåbær og tyttebær, i tillegg til – selvfølgelig – gresskarene vi kjenner. Eller kommer kanskje disse også egentlig fra nabo-verdensdelen i sør? Fordi kalebass – eller flaskegresskar – er trolig også søramerikanske, selv om europeiske kolonister oppdaget dem i Nord-Amerika mange tusen år etter at de første gang oppsto i sør.

En verden av smaker – og basismatvarer

Kaffen de fleste av oss elsker, er egentlig etiopisk. Ris ble dyrket i Vest-Afrika allerede for 3000 år siden, selv om ris egentlig regnes å ha kinesisk opphav. Og mens vi snakker om Asia, så kan vi jo skyte inn at også agurken kommer derfra – som så mye annet innen matverdenen.

Alt i alt regner man med at nær 70 prosent – i snitt – av det vi spiser i vår «normale diett» verden over, har opphav helt andre steder enn i eget land. Og andelen øker, tiår for tiår. Fint – og viktig – å tenke på. Kanskje særlig nå.

Kilder: Gastro Obscura, Wikipedia, Encyclopedia Britannica