Sangriasirkus i The Big Apple

Sangria er den spansk-portugisisk-romerske drikken som gjør billigvin til gøyal festdrikk. Men skal du virkelig oppleve sangriafest, bør du oppsøke New York og El Quijote.

20. desember feirer amerikanerne National Sangria Day; en uhøytidelig høytid til ære for vin og frukt i skjønn forening. Og kanskje nettopp det er dagen da du bør besøke for eksempel El Quijote på 226 West 23rd Street. Restauranten, som du finner i Hotel Chelsea, har historie helt tilbake til 1930-årene; den gang den store depresjonen kun var i kjømda. El Quijote gjenåpnet dørene i våres, etter en fireårig oppussing. Restauranten er tatt tilbake til sin fordums glans. Borte er 60- og 70-tallets kitsch, hvis miljø nabo Patti Smith beskrev som «musikere overalt, som sitter foran bord dekket med hauger av reker med grønn saus, paella, beger med sangria og flasker med tequila». Fritt etter «Just Kids». Men selv om spisestedet nå har mer bærekraftig sosialt miljø, så er sangriaen fremdeles – ifølge barsjef Brian Evans – kun en litt forfinet versjon av punsjen du laget i badekaret i studietiden.

Ujålete

For det er jo greia med sangria: Ujålete, upretensiøs, og kjempegod. På El Quijote får du den servert i svære mugger, med ei enda større tresleiv. Sleiva brukes som teknologi for å hindre alle isbitene i å falle i første glass. Men selv om drikken er upretensiøs, så det upretensiøse likevel ikke synonymt med dårlige råvarer. Uansett hva barsjef Evans sier om badekarpunsj. El Quijotes røde sangria bygges på vin fra den spanske kvalitetsdruen garnacha, litt cava, en ti år gammel brandy fra Andalusia, pluss litt Aperol-lignende, druebasert aperitivo. Ananas, sitronjuice og kanelsirup setter prikken over i-en. Sammen med litt balsamico.

Vi startet med rød sangria, både fordi rød sangria er det vanligste, og fordi sangria er spansk for blod! Men sangria kommer i hvitt også. El Quijote brygger sin hvite på vin fra druen cainho branco. Med den blandes Pisco-konjakk, eplebrennevin, fransk fersken-aperitivo, vaniljesirup, litt agurk-bitter fra The Bitter Truth, pluss litt verjuice. Og litt boblevann med sitronsmak.

Spansk-portugisisk-romersk?

Ja. Sangriaens opprinnelse har faktisk mye med Romerriket å gjøre. Romerne marsjerte jo – som dere vet – både hit og dit. Og overalt hvor været tillot, grunnla de vindrueplantasjer. Og slik fulgte vindruene med romerne til Spania. Vin ble laget, men smaken var trist. Så trist at romerne så seg nødet til å gjemme smaken med både urter, krydder og frukt. Og vipps, så var sangriaen et faktum. Drikken ble rød som blod, derav navnet (jamfør forrige avsnitt).

I løpet av 1800-tallet tok så spanjoler og portugisere med seg sangriaen til det amerikanske fastlandet.
Men hvorfor tenker vi på sangria som pur spansk? Vel, legenden vil ha det til at spanjolene på verdensutstillingen i New York i 1968 serverte sangria i så store mengder, og med så stor pondus, at de likegodt overtok det kulturelle eierskapet til drikken.

Morofakta: Du får selvsagt sangria i Spania også. Så vel som i Portugal. EU bestemte sågar i 2014 at de to landene hadde eierskap til opprinnelsesbetegnelsen sangria. Så om du lager sangria i Norge, må du kalle den Norsk sangria.