Ulykke ga grepa grappa

En upresis tittel for ordspillets skyld. Men nøkkelordet er likevel grappa; druebrennevinet som tar bærekraft på alvor. Skål.

Vår tids grappaproduksjon begynte med en italiensk ulykke. Eller snarere som en konsekvens. Ulykkesfuglen het Bortolo Nardini. Året var 1779, og åstedet var byen Bassano del Grappa. Du vet; byen der Napoleon beseiret østerrikerne 17 år etter.
I tiden før Nardini havnet i ulykken, opererte han som omreisende destillatør av vinrester.

Trangt om beinet

Datidens Europa bød – kun – på trange kår for alle som ikke hadde gods og gull fra før. Som igjen betød at for den gemene hop måtte alle råvarer nyttes «to the max». Restene fra vinproduksjonen – det vil si fast vare som steiner, stilker og skall – måtte fremdeles kunne brukes til noe. Som base for et eller annet produkt, liksom. Restene kalles forresten pomace. Merk deg det; for det dukker opp litt senere i fortellingen.
Så hvorfor ikke destillere? Destillasjon som teknikk var allerede på denne tiden steingammel. Destillasjon av fruktrester var heller ingen nyhet. Og vinområdet Nord-Italia kunne by på massevis av nevnte restvare. Og slik hadde det blitt vanlig at ambulerende destillerier reiste fra gård til gård for omdanne gårdens druerester til god – eller i det minste effektiv – drikke. Nevnte Nardini var altså én av de ambulerende.

Så hva skjedde i Bassano del Grappa?

Den etter ulykken rekonvaleserende Nardini brukte tiden sin til oppdagelse. I form av å oppdage at byen han hadde havnet i var et transportøkonomisk funn. Bassano del Grappa var nemlig et viktig handelsveikryss mellom Venezia og den vin-viktige Valsugana-dalen. Her var det muligheter for butikk, med andre ord. Så Nardini kjøpte likegodt vertshuset Osteria al Ponte. Her bygget han så et permanent destilleri. Forretningsideen var å lokke vingårdene til å levere sine druerester – eller pomac – til Nardini i Bassano del Grappa, mot et honorar. Du vet; i stedet for at destillatørene skulle reise rundt til gård etter gård for å destillere småskala druebrennevin for gårdenes eget bruk.
Tilstrekkelig med vinbønder tente på ideen til at det etterhvert gikk rundt. Økonomisk. Bortolo Nardini døpte sin nye drikk til «Aquavite di Vinaccia», som rundt regnet betyr «Livets vann basert på pomac».
Grappa heter altså grappa fordi det var her – etter sin ulykke – at Nardini skapte sitt livgivende vann. Som den første i Italia. Så snart grappa var et faktum, skiftet Nardinis Osteria al Ponte navn til Grapperia Nardini.
Nardini er synonymt med grappa den dag i dag, selv om grappa nå lages i mange land.
Og Grapperia Nardini vekker stadig åtgaum blant lokale så vel som blant langveisfarende til Bassano del Grappa.

Hva kan drikken brukes til?

Smaken på grappa kan variere som den gjør på vin; det er druetypene som er bestemmende for begge to. Og siden restene grappa destilleres fra kan komme fra hvit og rosé så vel som rød vinproduksjon, så øker smaksmuligmulighetene nærmest eksponentielt. For eksempel er «druekjendiser» som Moscato Bianco og Nebbiolo ofte å finne blant grappaens byggestener.
Det er heller ingen særskilte regler for lagring, noe som gjør at grappa like godt kan lagres på gamle portvin- eller whiskytønner. For å nevnte kun to eksempler. En slik lagring vil selvsagt tilføre drikken enda en dimensjon.
Summa summarum: Grappa er god som den er. Avhengig av din egen smak og av hvem du velger. Som følge til for eksempel en ostetallerken, til fruktsalaten, eller til mørk sjokolade. Også god til espresso. Men den gjør seg også i drinken. Som for eksempel i en Sarparita, sammen med sitronsaft, Triple Sec, sukkersirup, salt og et par skjeer med brandy. Garneres med appelsinskall.

Kilder: Distilleria Nardini, Difford´s Guide, Wikipedia.