Svart pizza til fjells
Ikke før har folk flest kommet hjem fra sommerferien, før SMAKmagasinet innleder vintersesongen, med pizza. Av den mørke sorten.
- Dato 14.10.19
- Tekst Thomas X. Floyd
- Foto Thomas X. Floyd
I hvert fall nesten. Vi har vært til fjells, på en av skrentene over Hemsedal. Der smakte vi kullsvart pizza, signert Skigaardens kjøkkensjef Sara Catone.
– Jeg ville skape noe nytt, som utfordrer sansene, smiler Catone, som ved siden av kokkeutdannelsen også har en master i rettspsykologi. Hvor mye sistnevnte har påvirket førstnevnte i tilfellet svart pizza, vites ikke. Men litt, i hvert fall.
– Vi spiser med øynene. Og rent instinktivt vil vi jo ikke spise mat som er svart. Som igjen skaper interessante spørsmål, som for eksempel «tør jeg å åpne meg for helt nye matopplevelser?», utfordrer kjøkkensjefen.
«Black concept»
I Skigaardens «Black Concept» kan du få både pizza og burger, i svart. For ordens skyld: Det er altså deigen som er svart; ikke fyll, ost og kjøtt. Det handler om pizzabunn og hamburgerbrød. Men inntrykk; det gjør det.
– Vi bruker aktivt kull for å skape det svarte uttrykket. Det handler først og fremst om et visuelt virkemiddel, men kullet gjør kanskje deigen litt lettere å fordøye, forklarer Sara Catone.
Aktivt kull – som kalles aktivt fordi det har en negativ ladning, og dermed kan binde positivt ladede ioner, som kjemikalier – har vært brukt i uminnelige tider. Allerede i det gamle Egypt oppdaget man det aktive kullets preserverende effekt. Og den dag kan du få kjøpt kulltabletter på apoteket.
– Mengdene som brukes i mat, er svært liten. Kullet gjør ikke så mye med smaken, men desto mer med inntrykket. I begynnelsen syntes gjestene at det hele bare var rart. Men nå har de lært seg å elske den sorte maten; så vi kan fort selge 400–500 pizzaer på en god helg.
Grieg og Kittelsen
Sara Catone selv kommer fra en italiensk gjestgiverfamilie, fra et lite sted i nordøst, omgitt av vinmarker på alle kanter.
– I ungdommen gjorde jeg hva som helst for å unngå kjøkkenet. Derfor ble det psykologistudier, og jobb i fengsel, forteller Sara om sitt eget ungdomsopprør.
– Men heldigvis fant jeg tilbake!
Parallelt spilte Norge sin helt egen rolle under Saras oppvekst.
– Pappa elsker Edvard Griegs musikk, og har alltid vært fasinert av Peer Gynt. Selv husker jeg hvordan en bok med Theodor Kittelsens tusser og troll gjorde uutslettelig inntrykk i barndommen. Så Norge har drevet og lokket på meg i mange år.
24 år gammel forlot hun alt, og reiste nordover. Nå er det fem år siden. I fjor tok hun steget fra Hønefoss til Hemsedal, og nå leder hun det kulinariske teamet på Skigaarden med stø hånd.
– Du kan si at fjellet kidnappet meg, humrer Sara, før hun gir seg i kast med en ny, sort pizza.
