Sporten som begynte som en spøk

Har du hørt om haggiskasting? Dette er en skotsk sport som har røtter tilbake til 1600-tallet i Aughnacloy. Det var da en vanlig skikk at kvinner kastet haggis til ektemennene sine mens de var ute og jobbet i myrene, for at kvinnene skulle slippe å måtte vasse ut til dem. Mennene fanget haggisen i kilten sin, og kunne deretter nyte en deilig lunsj.

Dette er selvfølgelig bare sprøyt. Det var iren Robin Dunseath som i 1977 fant på denne «eldgamle» skotske sporten for å bevise at skotter er godtroende. Og dette klarte han å bevise, for det var ingen som stilte seg tvilende til sporten hans, til tross for at Dunseath er irsk og Aughnacloy ligger i Nord-Irland.

Slik foregår haggiskasting

Dunseath ble etter hvert presidenten i ‘World Haggis Hurling Association’, og skrev en bok om sportens historie. Etter 30 år innrømmet han imidlertid at det hele var en spøk, men sporten hadde allerede fått fotfeste i skotsk kultur. Mange av dem som konkurrerer i haggiskasting den dag i dag er fortsatt ikke klare over at det ikke er en tradisjonell skotsk sport.

Uavhengig av at haggiskasting ble funnet opp som en spøk, har det blitt en populær sport, både i Skottland og resten av verden. Sporten går ut på at utøverne, som står på en whiskytønne, skal gni torv på hendene sine og deretter kaste en haggis så langt de kan. For at kastet skal være gyldig, kan ikke haggisen knuse når den treffer bakken. (Dette stammer selvsagt fra at mennene som jobbet i myrene, ikke kunne spise haggisen dersom den knuste …) Verdensrekorden i haggiskasting er på 66 meter, og ble satt av Lorne Coltart under VM i 2011.

Dette er haggis

Haggis er Skottlands nasjonalrett. Den er en type pudding som tradisjonelt lages av hjerte, lunger og lever fra sau. Innvollene blandes med løk, havregryn, talg, krydder, salt og kraft, og kokes deretter i sauens magesekk. Skottland var lenge et fattig land med knappe ressurser, og haggisen var en måte å utnytte hele dyret på.

I dag finnes det mange ulike varianter av haggis. Det vanligste i dag er å bruke gris, ikke sau, og det er sjelden at haggisen kokes i dyrets magesekk. Det finnes også vegetarianske og veganske varianter.

Selv om den tradisjonelle fremgangsmåten ikke høres spesielt appetittlig ut, er haggis en velsmakende rett som serveres med «neeps and tatties» – altså neper og poteter – og en smakfull saus, ofte tilberedt med whisky. Smaken kan minne litt om en godt krydret hamburger. Faktisk likte den berømte skotske dikteren Robert Burns haggis så godt at han skrev et dikt til haggisen i 1786, kalt «Address to a Haggis».

Kilder: atlasobscura.com, thesun.co.uk