Nordamerikansk dunder-te kan bli det neste store

Har du hørt om yaupon-te? Hvis ikke, så er du i godt selskap. Den amerikanske urbefolkningens rituelle drikk kan kanskje bli det nye fra «over there». Passer perfekt for oss i serveringsbransjen, som liker gode historier.

Skjønt, nytt og nytt. De amerikanske urbefolkningsstammene langs Atlanterhavs- og Golfkysten har brygget yaupon-te i tusenvis av år. Og dette er ikke te for feiginger. Yaupon er en av de amerikanske kristtornartene. Både blader og grener inneholder koffein, og avhengig av når og hvordan teen tilberedes, kan koffeininnholdet virkelig sparke fra seg. De opprinnelige amerikanerne pleide å plukke råvarene så nær opptil drikketidspunktet som mulig. Etter plukking gjennomgikk blader og greiner en lett brenning i keramikkrukker over bålet. Brenningen øker nemlig koffeinens løselighet i vann. Deretter ble råvarene kokt, helt til kokevannet ble mørkebrunt eller svart. Derav navnet: Svart drikk. Og vi snakker en drikk med skikkelig mange hestekrefter. Tre til seks kopper kaffe kan levere mellom et halv og ett gram koffein. Ekte yaupon-te skal etter sigende kunne levere opp til 6 gram koffein!

Hvorfor er ikke yaupon-te superpop i dag?

Det har flere grunner. Smaken er ikke en av dem. La oss begynne med navnet. På latin heter yaupon-kristtorn Ilex vomitoria. Ilex betyr kristtorn. Og vomitoria betyr – ja, nettopp – å spy ut. Etter sigende var det den britiske kongelige gartner og botaniker William Aiton som i sin tid førte yaupon-kristtorn inn i det linnéiske systemet under dette navnet. Hvorfor? Under den rituelle drikkingen av yaupon-te blant urbefolkningen, var det av en eller annen grunn viktig å spy teen opp igjen. Religion er ofte rar slik. Dette fikk man til ved å blande urtebasert brekningsmiddel i yaupon-teen. Dette siste aspektet gikk – ifølge legenden – mange europeere hus forbi. Man trodde derfor at det var selve yaupon-teen som virket kvalmende. Så er ikke tilfelle, men det kan forklare det latinske navnet, som har fulgt drikken som en mare, og vedlikeholdt den misforståtte koblingen til oppkast helt opp til vår tid.

Teorien er imidlertid tynn, all den tid europeerne lærte å like den «indianske» drikken, og gjorde så uten nevneverdige kvalmefornemmelser. Den amerikanske yaupon-te ble sågar eksportert til Europa og Storbritannia under navnene Carolina-te og Sørhavs-te. Konspiratorikere vil derfor ha det til at salige botaniker Aiton – som antagelig hadde gode forbindelser til det britiske Øst-Indiske kompaniet (som i praksis var te-monopolist) – ville skåne sine venner for konkurranse på sin helt egne måte.

En annen grunn til manglende popularitet har vært at yaupon-kristtorn er fryktelig vanlig i det sørøstlige USA. I fattige tider ble derfor yaupon-te en yndet drikk blant de mindre bemidlede. Straks dette ble plukket opp av fiffen, ble deres egen yaupon-te erstattet med dyr import-te. Man kan da ikke drikke det samme som allmuen, må vite.

Hva skjer i dag?

For ikke fryktelig lenge siden startet ex-jagerflypilot Mark Steele – sammen med et knippe andre entusiaster – opp Yaupon Brothers American Tea Company. Teselskapet, basert i Florida, håper å kunne gjenoppvekke denne ur-amerikanske te-tradisjonen. Det samme gjør Abianne Miller Falla i Texas, som etter en fryktelig tørkeperiode i Texasi 2011 oppdaget at yaupon-trærne trivdes som aldri før, der alle andre vekster hadde gitt opp. Det ble starten på CatSpring Yaupon. Flere andre selskaper ser også potensialet i kontinentets egen te-plante.

Så hvem vet; kanskje du snart kan by gjestene dine på en skikkelig koffeinbombe av en tekopp etter dagens måltid?