Fra proviant og niste, til matpakke og lunsj

«Det er ikke morsomt å spise sin mat, når den ligger i pakke og ikke på fat», sang duoen Knudsen og Ludvigsen i 1970. Siden har låta blitt brukt i nærmest alle landets klasserom for å roe elever som skulle spise den norske matpakka, et rituale som ved mange skoler ble innledet med håndvask og bordbønn.

Formiddagsmat kalte man det før i tiden. Var man heldig elev på 1980-tallet, leste læreren høyt mens man spiste skolematen. Nå heter det lunsj, og med nye ord kommer nye forventninger. Med Instagram har den tradisjonelle matpakka, pakket i knitrende matpapir, blitt kraftig fornyet siden den gang skolemat var et tiltak for å sikre riktig ernæring. I etterkrigstiden var matpakka med på å hindre sosiale forskjeller mellom fattig og rik. I dag er bildet langt mer sammensatt. Men først, til historietimen!

Fra proviant til niste

Trasket du gjennom Norge, på kryss og tvers, slik som den britiske fotturisten W. Mattieu William (1820-1892) i 1859, eller som den anglo-saksiske presten Frederick Metcalfe (1815-1885), forstår man fra de levende reisebeskrivelsene at søtmelk fra setrene om sommeren, og grøt, ost, surmelk og tørket fisk og kjøtt, til alle tider har vært sikringskost i Norge. Konservert mat, sammen med grøt, var hovedingrediensene.

På 1860-tallet var det ymse matstell som møtte vandrere, turister og innsamlere i Norge. Selve grunnsteinen i kostholdet var grøt, gjerne hardkokt, slik at man kunne skjære den i skiver og steke den i panne.

Skole: Fra kirkemakt til kommunalt ansvar

Grøt skulle komme til å engasjere i siste halvdel av 1800-tallet, samtidig som industrialisering, naturvitenskap og folkeopplysning, stod sentralt for en nasjon i støpeskjeen.

Den norske matpakkas historie hører sammen med skolehistorien. Allerede i 1736 måtte barn til obligatorisk konfirmasjon og «stå for presten». Uten konfirmasjon kunne man hverken ta arbeid eller regnes som voksen. Feilet man, ble det fortsatt kortbukser på guttene, eller stadig to fletter, og ikke oppsatt voksenhår, for jentene.

Siden kom omgangsskolen, der religiøse menn fremdeles underviste ved langbordene rundt om på gårdene. Først i 1860 kom allmennskolen. Kunnskapsmakt ble flyttet fra prest til kommune. Nå kom skolebygg, lærerutdanning og fag som geografi, naturfag, sang og regning. Gym stod på timeplanen for første gang. Tiden var inne for folkeopplysning, hygiene og ernæringskunnskap.

Moderne matstell

Den såkalte grøtstriden i 1860-åra gjorde fiender av to av landets største og mest innflytelsesrike samlere. Begge hadde vandret fra gård til gård. Den ene samlet eventyr, den andre kartla skikk og hygiene. Eventyrinnsamler Peter Christen Asbjørnsen braket sammen med sosiolog Eilert Sundt. Striden stod om vitaminer og mineraler, og ikke minst: Metoden for å koke grøt!

Kokeboka «Fornuftig Madstel» (1864) var stridens kjerne. Den var gitt ut anonymt under pseudonym, og i en bedrevitende tone ga forfatteren uttrykk for at norske bondekvinner ikke kunne nok om matstell. Påstanden var drøy: Norske kvinner kunne ikke nok om ernæring. De kunne ikke engang koke grøt. Forfatterens nedlatende tone antydet av landet var fullt uopplyste kvinner. Norsk kosthold burde fornyes.

Folkelivgransker Eilert Sundt hadde samlet skikk og bruk fra hele landet. Han raste. Skulle virkelig den anonyme forfatteren ha det til at norske kvinner ikke kunne koke grøt? Kokeboka forfektet at kroppen ikke kunne fordøye mel som ikke var varmebehandlet. Boka mente skikken med å ha mel i grøten etter koking, både var uøkonomisk og ernæringsmessig feil.

Senere skulle det vise seg at kokebokforfatteren var intet mindre enn selveste eventyrinnsamler P. Chr. Asbjørnsen.

Med dette som bakteppe, ble ernæring, mineraler og vitaminer trendy og fargerik folkeopplysning i Norge i siste halvdel av 1800-tallet. Nå eksploderte det med bøker og artikler om spiselige sopper, ysting og sylting. Grunnlaget for en ny niste var lagt.

En spiseskje tran

Matpakken vi kjenner i dag, har røtter til Oslofrokosten, et ernæringsmessig pionerarbeid ved lege og skolesjef Carl Schiøtz. Osloskolen innførte skolefrokost ved alle byens folkeskoler i 1931, et tiår preget av harde tider. Målet med skolefrokosten var først og fremst å sikre at barn ikke vokste opp med mangelsykdommer. Riktig ernæring, var kampsak. Arven fra de foregående femti år, var grunnlaget.

Oslofrokosten ble internasjonalt anerkjent og måltidet bestod av frisk melk på glassflaske, knekkebrød, grovbrød, geitost, gulrot, epler eller appelsin etter årstiden – og en spiseskje tran i vinterhalvåret.

Måltidet skulle sørge for både sosial utjevning og riktig ernæring. Utover etterkrigstiden ble skoledagen lengre og skolene hadde ikke lenger råd. I 1963 kom Sigdalfrokosten, som en arvtaker etter Oslofrokosten: Forskjellen lå i at nå skulle elevene ta med matpakka selv, og skolen holdt melk og råkost.

I dag avsluttes de færreste lunsjer med en spiseskje tran. Men kanskje burde man det?

Fakta om Oslofrokosten:

• Carls Schiøtz (1877-1938) var sjef i skoletjenesten og professor i hygiene, og regnes som Oslofrokostens far. Han tok en doktorgrad på vekst og ernæring, og undersøkte rundt 10.000 norske skolebarn.
• Oslofrokosten ble servert 45 minutter før skolestart, slik at barna både rakk å spise og leke før skolen startet.
• Fra og med 1935 til 1963 var frokosten tilgjengelig for alle. I 1963 overtok Sigdalsfrokosten, en nyvinning etter distriktslege Ole O. Lien fra Sigdal.
• Siden 1980-tallet har det vært vanlig at norske elever tar med seg egen skolemat.
• Utover 1990-tallet har foreldre, elever og politikere ivret for å få til bedre skolemat, blant annet gjennom frukt- og grøntordninger.

Kilder: Oslo Museum, Norsk kvinnesaksforening, Charlotte Aunes «Tilbud om gratis skolemat for å forebygge utvikling av overvekt og fedme» (Høyskolen i Hedmark 2016), Opplandsarkivet avd. Maihaugen, melk.no, forskning.no, Through Norway with a Knapsack (W. M. William), nb.no.