Et saltdryss mindre er godt for hjertet

Kaster du salt over venstre skulder for å unngå ulykker? Salt har vært knyttet til overtro og ritualer, og vært betaling og maktmiddel. Uten salt hadde man ikke hatt fermentert pickels eller soyasaus. Uten salt, ingen konservering. Mennesker – og dyr – er avhengig av salt. Men, når er det for lite og når er det for mye?

Dobbel dose

I Norge får vi i oss nesten dobbel dose salt av det som er anbefalt. Det har fått Helsedirektoratet til å starte et saltpartnerskap der særlig bearbeidet mat skal redusere saltinnholdet. Rundt tre fjerdedeler av saltinntaket kommer nemlig fra slik mat. Årsaken til myndighetenes iver etter å redusere saltinnholdet er selvfølgelig at salt fører til høyt blodtrykk. Det kan igjen gi helseproblemer.

For å vite hvordan man skal redusere saltinnholdet i maten, må man vite hva som har mye salt: Kjøpebrød har for eksempel tre ganger så mye salt som hjemmebakt. Problemet er at bare at mennesker elsker salt – og uten, synes vi det smaker lite.

Forkjærlighet for salt

Slik har det vært til alle tider. Nomadesamfunn som ikke selv framstilte eller handlet til seg salt, både drakk og brukte blod fra dyr som næring – ganske sikkert for å sikre nok salt i næringen.

Salt, og da særlig natrium, har mange funksjoner for å holde kroppen i gang. Blant annet handler det om balanse mellom salt og vann, regulering av surhetsgrad og transport mellom cellene. På en eller annen måte må menneskeheten ha skjønt at salt er noe kroppen trenger.

Kanskje var det også slik menneskene temmet dyr, ved å legge ut saltsteiner for å lokke til seg flokken og hente ut dyr for avl? I den norrøne skapelsesberetningen møter man urkua Audhumla, som slikker saltsteinen slik at det blir til den staute Bure, stamfar til de norrøne gudene, Odin, Ve og Vilje.

Salt har vært brukt rituelt, for å skremme vekk onde ånder fra teaterscener i Japan og i Frankrike ble barn saltet før dåpen. Anglo-sakserne, som levde i England rundt 400 fvt. til vikingen erobret landet i 1066, gjemte salt i hemmelige hulrom i plogene sine, i tro om at det ville beskytte avling og folk.

I gamle dager ble salt i stor grad produsert langs kysten. Frossent sjøvann var ofte utgangspunktet før fordampning. Frossen is førte til økt saltinnhold. Fra 1600-tallet begynte man å importere salt, særlig havsalt og etter hvert overtok importsaltet helt.

Stedsnavn og salt

Historikere leter ofte etter kilder som kan avsløre fortiden. Ofte kan det være nok å se til stedsnavn. I England er det etterstavelsen «-wich» man skal se etter, slik som Droitwich eller i Cheshire om man leter etter steder der salt ble utvunnet. I Østerrike avslører stedsnavnet Salzburg hovednæringsvei: Saltgruver. Andre steder har byer fått navn etter det lokale ordet for salt, slik som byen Só.

Ord kan fortelle mangt og historien til ordet «salary», eller på norsk, salær, handler om at romerske soldater fikk lønn utbetalt i form av salt. Romerne er kanskje mest kjent for bygging av vei og akvedukter, og veibyggingen av den 242 kilometer lange veien Via Salaria ble bygget nettopp med tanke på frakt av salt, som navnet indikerer, «saltveien» mellom Roma og Adriaterhavet.

Konservering og fermentering

Salt brukes den dag i dag for å konservere kjøtt og fisk. Ved å bruke salt, kan man også fermentere grønnsaker ved hjelp av melkesyre. I mange kulturer saltet man ikke risen eller brødet, men spiste det salte ved siden av, akkurat slik pickles brukes i dag. I Asia foregår fermentering av ansjos eller soyabønner ved hjelp av salt. Slik lages fiskesaus og soyasaus, som brukes som smakstilsetning i dag.