Moderne diett ga tempelriddersuksess

Ikke hver dag at SMAKmagasinet skriver om middelalderens tempelriddere. Men menyen deres var så fremoverlent at det gjør vi nå.

Tempelridderordenen var noe så merkelig som en miks mellom munkeorden og militær kamporganisasjon. Ordenen ble opprettet helt tilbake i 1128, og oppdraget var å beskytte troende fra hele Europa under pilegrimsreiser til Jerusalem. Et og annet korstog ble det også tid til.

Så hvorfor skriver vi om dette i et bransjemagasin for serveringsnæringen? Jo, fordi tempelridderne – tross et bokstavelig talt livsfarlig liv – levde lenger enn alle andre. Og fordi dietten deres skal ha mye av æren for denne økte livslengden.

Langtlevende krigere

Høymiddelalderens gjennomsnittsmennesker var skjør vare, i betydningen at de stort sett døde før fylte 35. Ofte mye tidligere. Hvis du som middelalderperson – mot formodning – skulle klare å klamre deg til livet frem til fylte 24, så økte levealderforhåpningen med noen ekstra år. Men 45-åringer var det få av, og 50-åringer hadde samleverdi. 60-åringer fantes nesten ikke. Med unntak av noen få. Og om du fikk øye på en av dem, ville du – høyst sannsynlig – se en staut kar med hvit drakt, sverd i beltet, og et stort, rødt kors på brystet. Tempelriddernes gjennomsnittsalder lå nemlig nærmere 70. Tross at de stadig var i kamp på liv og død.

Smart diett, hygiene …

Maten i middelalderen var triste greier, med mindre du var en del av fiffen. Maten i klostrene var ofte enda tristere. Men ikke slik i tempelriddernes klostre. På mandager, onsdager og lørdager var det riktignok mest grønnsaker på tallerkenen; pluss litt ost og egg – og melk. Men på tirsdager, torsdager og søndager var det kjøtt og flesk som gjaldt. Gjerne i anstendige mengder. Som høres rart ut, all den tid tempelridderne, i likhet med alle andre munker og nonner, hadde sverget seg til et liv i nøkternhet. Men, som alle som har lest artikkelen om Politihøgskolens utdanningssenter på Kongsvinger har lært, så krever fysisk fostring skikkelig kost. Så også for tempelridderne, som var elitesoldater like mye som munker.

På fredagene var det fastetid. Nesten. Verken egg eller animalske produkter var lov. Litt fisk var greit, men ellers var det strengt. Og på beste, moderne vis ble mat som egentlig skulle inneholde meieriprodukter, laget på basis av «beyond meieriprodukter»-produkter – som mandelmelk!

Som om ikke dette var trendy nok: Før hvert måltid var det pliktig med grundig håndvask. Tempelridderbrødre som til daglig jobbet mye utendørs med manuelt arbeid, måtte i tillegg holde seg langt unna både matlaging- og servering. Slik unngikk man – uten å vite det – fysisk overførbare infeksjoner og sykdommer.

… og hard trening

Tempelridderne var sin tids beste europeiske soldater. De reddet mang en kamp fra ydmykende nederlag, der kongers og adelsmenns egne krigere måtte melde pass. Og som vi vet: Ingen soldat uten kampkompetanse. Derfor ble det kamp-trent med kniver, sverd, spyd og bare hender – på daglig basis.

Om de fikk seg en daglig joggetur sier historien ingenting om. Men at de holdt seg i god form er hevet over tvil. Alt dette til sammen – skikkelig diett, god hygiene og daglig trening – fordoblet altså gjennomsnittlig levealder.

Kuriosa

Riddermunkene spiste parvis; to og to. Måltidet skulle foregå i stillhet, og fråtsing var forbudt. Sett med moderne øyne fikk de god tid til å fordøye maten, uten distraksjon. Vin til maten var standard, men i svært små mengder.

Konklusjon: Dagens kostholdseksperter kunne ikke gjort det bedre.

Kilder: Gastro Obscura, Quora, Wikipedia

ANNONSE